Regler — en overlevelsesstrategi?

Å konstruere regler for å sikre kvalitet har man forsøkt mange ganger tidligere i historien. Ett av disse var da den danske filmregissøren Lars Von Trier, som i 1995 lanserte ett sett dogmeregler, 10 punkter i et manifest, som skulle være retningslinjer for hvorvidt man kunne betegne, merke, klassifisere sin film som en dogmefilm. Reglene ble laget for å minske det overfladiske i den moderne filmbransjen. Dogme-reglene forbød kunstig lyssetting, rekvisitter og regi. Det var en redningsaksjon for filmbransjen. De kalte det kyskhets-regler. Disse reglene er for lengst blitt historie.

En ting er at det er problematisk å beslutte hva kvalitet er, fordi det selvsagt er ulike oppfatninger som råder og det vil være uenighet i hvem som har rett til å definere slike regler. En annen er at vi gjerne forsøker å angripe nye fenomen med å konstruere regler, sette rammer for det som skal gjelde. Da telefonen kom ble det for eksempel fryktet at alle skulle bli en gjeng med skravlekjerringer og at telefonen skulle være fordummende på folk. Det ble besluttet at åpningstermen skulle være hellu, men ble etter kort tid redefiniert til å være hello. Hvor i bloggplakat -diskusjonen hoppet vi forbi dimensjonen genre? La oss ta det retroperspektivt.

Blogg Quo vadis?

La oss begynne med å kikke nærmere på begrepet blogg. Betegnelsen er hentet fra web log — altså fra betydningen loggføring. En blogg har gjerne en kommunikasjonsgenre kjennetegnet ved å være uformell, personlig og med stor takhøyde for meningsytring. Bloggen åpner gjennom sin teknologiske plattform for dialog, slik at lesere av ett innlegg har muligheter til å komme med kommentarer og andre meningsytringer. Slikt sett er bloggen demokratisk i sin form — det er åpent for alle å dele sine meninger og flere perspektiv vil sette ett fenomen i et mer helhetlig lys. Alle kan opprette en blogg helt gratis og alle kan skrive kommentarer i en blogg. Mannen i gata kan ikke bare få mene noe, men dette noe kan publiseres uten sensur, kvalitetssikring og redaksjonsmøter, og være tilgjengelig for å leses av alle kostnadsfritt. Dette er et hovedskille fra tradisjonelle medier — som i sin art er selektiv i sitt utvalg av hvem og hva som skal formidles. Trykket media har ikke lenger den samme definisjonsmakten som tidligere, hvor de velger ut hva som settes på dagsorden og bestemmer hvilke bidrag og innlegg som kommer på trykk — og som dermed er med på å påvirke opinionen og hva vi som borgere skal få av informasjon. På linje med ukeblader, aviser, radio- og tv-program så har bloggen ulike genre. Du har rosa bloggen og kunnskapsbloggen. Du har hobbybloggen og politisk parti bloggen. Et poeng som Mette Hofsødegård beskriver aldeles utmerket i sin artikkel Bloggende uttrykksbehov i Aftenposten 6. august i år. Det kan virke som at man i den hete bloggplakatdebatten blander sammen teknologien og genremangfoldet. Man snakker om blogg på linje med det teknologiske fenomenet – og overser genremangfoldet som bloggteknologien nettopp åpner for (en parallell forøvrig til sosiale medier og en rekke andre teknologiske fenomen).

Gerhartsen, realityshows og tilpasningens evner

Da fjernsynet kom til Norge i 1960 sa Gerhardsen i sin åpningstale at

Vi må vel regne med at det blir med fjernsynet som det var med radio. At til å begynne med, så lenge det hele var nytt, så skal man ha med seg mest mulig. Men etter hvert lærer vi å velge og vrake, slik at vi hver for oss velger ut det som vi mener er av særlig verdi. Først da vil fjernsyn og radio være til virkelig nytte og glede. (…) Det er ingen grunn til å være redd fjernsynet. Det er i grunn et merkelig eventyr som nå møter oss. Tenk på hva radioen har gjort med de hundretusen hjem utover landet. Nå kommer fjernsynet som en videreføring og utvidelse av radioen. (…) Fjernsynet kan bli en formidler av mellomfolkelig forståelse. (…) Vi møter fjernsynet med store forventninger. Vi venter at det skal gi underholdning og adspredelse. At det skal bli en ny faktor i undervisning og folkeopplysning. Og ett nytt middel til å spre kunnskap utover landet.

Gerhardsen forutså ikke genremangfoldet fjernsynet åpnet for. Første realityshow som ble sendt på norsk fjernsyn var Big Brother i 2000 etter en nederlandsk suksess i 1999, som karakteriseres som UK’s first fully interactive mass TV experience and has been hailed as the ‘godfather of reality shows’. Kun 2 år etter skriver Klassekampen at Stormen rundt virkelighets-tv er stilnet. Nå etterlyser kristenfolket et organisert engasjement fra venstresida i debatten rundt utviklingen av fjernsyn. (…) Det er mange flere som lytter på morgenandakt enn som ser på slike serier nå. Hva som er god tv har de fleste av oss en oppfatning om — og vi boikotter ikke lenger kanaler som sender reklame. Vi har blitt vant til det. Og vi ser gjerne favorittprogrammet vårt uavhengig om det er sjokoladen Lion eller Byggmakker som sponser programmet. Og vi ser at programlederen har produkter på seg. Og vi skjønner at han er sponset.

Representasjon av de mange virkeligheter

Det de færreste av oss tenker over er at 2, 5 time sendetid er klippet ut fra 400 timer opptak — og at det vi ser er nøye gjennomtenkt, klippet sammen og presentert oss på retoriske måter for å lage tv underholdning. Det samme gjelder nyheter eller informasjon formidlet på nettet. Det er kun et lite utvalg av informasjon som presenteres på Dagsrevyen eller i avisen. Det skjer jo at kriger har pågått i tiår men som man aldri har hørt om fordi de har aldri blitt prioritert presentert av pressen. Innhold på blogger er ikke annerledes i så måte. De vil også representere et innhold som har noens avsenderblikk. Ny teknologi — som blogg — bidrar til at vi får større mangfold og fleres versjoner av virkeligheten. Kanalmangfoldet på TV gir meg som seer mange valg og flere muligheter til å sortere. Det samme gjelder bloggfenomenet. Det er meg som bestemmer hva jeg vil se på eller hvilket innhold jeg vil lese.

Hva da likt for alle?

Slik at når Thomas Moen lager en bloggplakat som henvender seg til bloggeren (avsender), leseren (mottaker) og sponsoren (annonsører) — og som får det norske folk til å rase, så tenker jeg at det kan være fornuftig å kikke tilbake for å se frem og konstantere at vi uavhengig teknologisk fenomen må forholde oss til lovverk og retningslinjer som Copyleft and right, W3C, værvarsom-, tekstreklame- og redaktørplakaten, (og ps værvarsomplakaten er etiske regler for pressen — og gjelder trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner),  markedsføringsloven, opphavsrett, privatlivets fred – norsk lovverk. Det er like umulig å lage universelle retningslinjer for en blogg som for en bok. En bedriftsblogg vil forholde seg til noen føringer som antakelig er i tråd med virksomhetens overordnede strategi og trenger egne føringer, en offentlig instans’ blogg helt andre, mens en privat blogg kanskje ingen. Hva som er hensikten til å formidle gjennom bloggfenomenet er forskjellig ut fra hvem, hvorfor og hva. Forskjellighet kjennetegner demokrati.

Fornuft og teft

Vi må antakelig stole på at folk er fornuftige og selektive lesere. At bloggere som høster anerkjennelse ønsker å bli plassert som troverdige avsendere — på linje med journalister som følger god presseskikk. Akkurat som i æreskulturer hvor offentlig omdømme er viktigere enn selvfølelse, er de mest kjente bloggerne opptatt av god anerkjennelse i sine ringe kretser. At folk etter hvert erkjenner at anonyme kommentarer på VG’s blogg bør tas med en klype salt og at det vil finnes like mange useriøse blogger som seriøse — på linje med tv program, ukeblader, aviser og andre informasjonspredere. Som Gerhardsen så fint sa i 1963 ”Etter hvert lærer vi å velge og vrake, slik at vi hver for oss velger ut det som vi mener er av særlig verdi”.

Grenseløst og lovlydighet

Fremfor å konstruere retningslinjer på bloggfenomenet som sådan, kunne man isteden rettet blikket mot mine muligheter for å beskytte meg fra søkemotorer, www verden og jantelovens 11. bud: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg? TV 3 unngikk norsk lov ved å sende tv-program med reklame fra England. Skal norsk lov forholde seg til norske URL’er? Norske statsborgere på wordpress? Er anerkjennelse og troverdighet knyttet til plattform det publiseres gjennom? Hva skal gjelde når de virtuelle grensene er andre enn de vi er vant til?